Inga Litimor pÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂ¥ handkvern i kongsgarden mol og kvad dei
smÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂ¥ visone av ljos og liv og sol
-aldri nokon kunne kvea som ho Litimor den unge
og den vene
DÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂ¥ gjekk det bod at Inga mÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂ¥ trÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂø for kongjens stol og
kveda alt som lyser av liv og ljos og sol.
Ho kom seg til kongshall i skor frÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂ¥ finnegarn med hjartebank
i bringa det bar for kongjen fram.
Fribore namn og ÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂæra deg kongjen gjeva vil;
no, Inga, kan du syngje som best det hÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂøver til.
Takk, stor er kongjens ÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂæra, song fugelen pÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂ¥ kvist;
men betre vÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂære elska, veit mannebarnet visst.
So hÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂøyr eit ord, mitt siste: Eg byd deg brudelin.
Det er den unge kongjen som sjÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂølv mÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂ¥ verta din.
Men dÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂ¥ mÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂ¥ kongjen veta han ikkje skjemmast tarv;
for eg er kongjedotter, og han sit i min arv.
Og der vart vigsle-veitsla, og songen auka pÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂ¥,
og hev'kje nyst dei slutta, sÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂ¥ varer det endÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂ¥