Når æ har gått i dagevis uten støy i øran
Og tankan mine har blitt fri fra gjentakelse av trauma
Når skogen har vist mæ at det ikke finnes blindveia
Og æ bynn å finn roen
Først da ser æ tåpen som bruka all si tid på å
Hold alle døra oppe
Han slæpp vel aldri fri fra sitt ensomme grunnfaste luftslott
Som svæva så høytt han snart mangla surstoff
én vei til hjertet men han føl jo så lite
én vei til kunnskap men han bryr sæ jo ikke
én vei til musikk men han sønn aldri lenger
Fra det reine i sæ